Kunsten for demokratiet

Her presenterer jeg noe tanker om kunstens «politiske» demokratiske opprinnelse. Under omtale av stykket «Ion» vil det være naturlig å trekke linjene til #metoo, og den manglende likeverdighet og kulturelle blindhet som gjelder kvinnens status i demokrati og religion. Forfatteren av «Ion», Evripides, er et eksempel på hvor farlig det er å bryte den politiske korrekthet i demokratiet. Vurder selv parallellen til vår tid.

Et av de første kunstverk i vår kultur som skulle symbolisere handlinger til støtte for demokratiet var skulpturen av Harmodius og Aristogeiton.

Dette var helt i begynnelsen av demokratiprosessen i antikkens Athen. De ble for athenerne dem som avskaffet tyranniet til Peisistratos og hans sønner etter tiår med tyranni.

Skulpturen av disse to når de stikker kniven i Hipparchus (514 f.kr.) stod på torget i Athen. Den symboliserte den forbilledlige modige demokratiske handling for enhver athener. Det er som om kunsten i demokratiet skal være fri til nettopp å kritisere/«stikke kniven i» all undertrykkende makt.

Om Aristogeiton og Harmodius egentlig drepte tyrannen av politiske grunner er tvilsomt. Kilder viser til at det egentlig var en handling gjort i sjalusi, og som en følge av ærekrenkelse. (f.nt.1) Drapet på Hipparchus og fordrivingen av broren Hippias (f.nt. 2)gjorde det mulig å forsøke å fortsette demokratiprosjektets (under Kleisthenes) utvikling etter Solon, etter flere tiår med tyrannstyre.

Kunst og «sannhet»

«Tyranndrapet» er et eksempel på at historien blir brukt på en bestemt måte, i det henseende å vise til den modige frigjørende handling, sann eller usann. Man beveger seg da inn i fantasien, i «storyen»/fiksjonen, og kanskje også løgnen for å få fram et poeng.

Men, er kunstens middel å være sann, i den forstand at dens uttrykk er basert på fakta? Da ville kunsten bli en historievitenskap, hvor kunsten som kunst ville opphøre å være fri som kunnskaps og meningsstimulator til diskusjon, debatt og kritikk.

Om folket selv, av «demokratisk frihet» sensurerte den frie kunst, eller ignorerte den, så ville folket vise seg tyrannisk, og ignorant. Om ytringer og kunst-uttrykk begrenses internt i kunstmiljø, og da særlig av autoriteter, vil de samme antidemokratiske krefter utspille seg. Da handler det ikke om «hva som sies», men «hvem som snakker». Autoriteten blir en aristokratisk undertrykker. Kunnskap bør slippe til og tale. Om ikke kunsten tør, klarer eller har kunnskap til å være modig, skyldes det en ufri eller sløv demokratisk kultur, eller begge deler. Og, i den grad kunsten vil hylle den makt som mater den- vil den undergrave seg selv. Kunsten og kunstneren fremstår da som ufri og tillitsløs i forhold til dens individ og samfunnsbevisstgjørende rolle, og mister sin troverdighet.

Kunstens rolle

Kunstens rolle er å overlate betrakteren til seg selv, som et «produkt» av tenkning, hvor man ikke ser eller kjenner tenkningen som ligger bak, Kunstneren kan bruke alle de historiske «fakta», fantasier, tanker og strømninger som gjør noe aktuelt og verdt å se på. Kunstens rolle er å stimulere til refleksjon. Og, refleksjon er å være kritisk; å være kritisk er holde for seg muligheten for at de tankene man har som individ og kollektiv ikke er rette eller sanne, kloke eller gode. Det er i ens eget hode at «verden er min forestilling.» (f.nt 3)

Evripides «Ion»

Den viktigste kunstform for demokratiet i antikken var teateret. Her kom folk for å få stimulert sin trang for å bli underholdt, for å bli stimulert i tankene, for «renselse» (katharsis), og sett fra statens side; et middel til dannelse av kritiske ytrende saklige mennesker: Et fellesskap til samtale og refleksjon. Særlig komedien skulle vise atheneren og andre byer at demokratiet var tolerant, da alt skulle sies og harseleres med i komedien. Det var komediens rolle.

Et stykke som har fascinert meg de siste årene er det klassiske stykket «Ion» av Evripides (480-408 f.kr.). Evripides er en av de tre store dramatikere fra antikken. Aischylos og Sofokles er de to øvrige. Evripides var den mest filosofiske og politiske interesserte av de tre. Han skal ha vært venn av Sokrates. Ikke bare inneholder «Ion» omtrent alle tenkelige momenter av menneskelige problemstillinger og «egenskaper» i ett og samme stykke, men Evripides «skjebne» i seg selv er interessant. Han blir for provoserende for athenerne, og må forlate byen bare få år før «demokratene» i Athen tar livet av Sokrates.

Hva er det som gjør «Ion» og Evripides så aktuell og interessant i dag? «Ion» har tittel etter barnet Ion som blir født som et resultat av Apollons voldtekt av Creusa, datter av den første mytologiske kongen av Athen, Erectheion. Apollon var den mest populære av de greske og athenske gudene, ved siden av Athene. Ion blir rett etter fødselen lagt i «Apollons hule» hvor voldtekten fant sted.                                           (Hulen er på nordsiden i veggen av Akropolis).

Creusa med Ion

Creusa har ingen politiske rettigheter, og mulighet for å fortelle at hun er «voldtatt av religionen», like under sin fars hus. Hun kan ikke fortelle at barnet er Apollons grunnet athenernes ignoranse. Hun har ingen mulighet til å la barnet vokse opp uten en mann. «Kvinnen» er overlatt til makt og kultur. Hun kan kun «skamme seg», og hevne seg.

Evripides legger disse ordene i hennes munn:

«…Ah, women still. Are born to suffer. Gods to work their will! How else?…… What help is there, when those who do the wrong, that slays us are our judges too?….We are born but to be cursed. ……Small help to me is Erechtonius birth.»

Etter at Ion er lagt i hulen blir han hentet av gudenes budbringer, guden Hermes. På oppdrag fra Apollon bringes gutten til Apollons tempel i Delfi. Her sitter orakelet Pythia. Han vokser opp til å bli en ung mann, som tempeltjener. Stykket viser forviklinger om farskap, et løgnaktig orakel, en overgriper som ikke sier noe gjennom stykket, manglende borgerrettigheter i Athen for Ion, og at Creusa er nær ved å steines i religiøse Delfi. Før Creusa vet hvem Ion er, er hun nær ved å drepe ham, da han blir kongsarving av Athen. Det vil fortrenge hennes mulige egne barns arverett. Athene griper inn og forklarer sammenhengen for Creusa. Ion er en «tragedie» som ender bra.

Demokratisk ukorrekt

Evripides vokste opp i en demokratisk utviklingsperiode i tiårene etter perserkrigene (490-479 f.kr.) Han har opplevet en kultur/demokratiutvikling med tiltro til fornuft, fri tale og toleranse for å danne nye verdier, bort fra mytologi og tradisjon. I denne perioden er det at teateret utvikles raskt, med en dreining vekk fra de mytologiske forestillinger. Tematikken blir mer politisk og hverdagsmenneskelig, og inneholder/viser dialoger. Dette er ikke tilfeldig. Evripides er sentral i denne utviklingsfase, hvor kunst, språk, tenkning og politisk utvikling var tett sammenvevd.

Et hybrisk demokrati

Når stykket skrives bygger athenerne tempelet Erechteion på Akropolis. Athen var i krig med sine naboer som den sterkeste byen i Hellas, mektig og «hybrisk». (f.nt.4) De angriper byen Syracuse på Sicilia, selv om byen er alliert med Sparta som Athen da var i våpenhvile med. I løpet av to år taper athenerne hele sin allierte flåte, og 30.000 menn. Athenerne ble i denne tid i økende grad religiøse, satset på populistiske ledere, og ikke på «modige ytringer», prinsipper og fornuft. Demokratiet nærmet seg et tyranni.

Foto: privat

I Ion får Evripides og fremmet sympati for kvinnens dårlige kulturelle stilling, noe han også gjorde i særlig «Medea». Evripides er slik vår kulturs første kvinnesaksforkjemper. Evripides får gjennom Apollon vist noe interessant vedrørende tendenser ved makt generelt, da Apollon er taus gjennom hele stykket (et karaktertrekk ved ham). Makten kan gjøre som den vil. Makten kan velge å ikke si noe, men utøve vold. Det som skiller makten fra andre er at den kan gjøre som den vil. Den behøver ikke «skamme seg». Makten er også folk og media

En «varsler»

For Evripides var demokratiet (blitt) et tyranni. Man måtte være politisk/religiøs korrekt, og kunne ikke «krenke» det følsomme folket. Folket ble revet med av krigshissige politikerne (Alkibiades) som snakket retorisk om ekspansjon, mer makt, mer rettigheter, mer nytelse. Ikke hevde klokskap, erfaring og kunnskap, handel og en «edruelig» utenrikspolitikk.

Evripides var en «varsler» med sin kunst. Han risikerte sin frihet og sin fremtid med sine stykker, med sin dramatiske opplysningskampanje. Evripides er den tidligste kilde til begrepet «parrhesia»;(f.nt. 5) sann frimodig tale. En som taler «i risiko» var en parrhesiastes. Evripides var en parrhesiastes. «Politisk korrekthet» er demokratiets største fare. Jo færre modige ytrere i demokratiet, jo mindre demokrati.  Makten er også folk og media.

En varsler er tragisk nok en betegnelse på at mennesker i demokratiet må ha juridisk vern for sannferdig demokratisk rett og tale. Dem som gjør det juridiske vern nødvendig burde settes på skolebenken for demokratisk grunnlagstenkning. De ødelegger for utvikling, forbedring og demokrati.

Kunstens fremste rolle i demokratiet er å være varsler. Kunstnerne «beviser» demokratiet. De bør «fortelle» om korrupsjon, karrierisme, nettverksbygging, dårlige holdninger, mobbekultur, trakassering, forventning om lojalitet, faren ved politisk korrekthet, individualisme, maktkåte politikere, økende hemmelighold i byråkrati og politikk, og om triksing for å unngå offentlighetsloven. Om forslag til ny kommunelov som vil ytterligere minske demokratiske prinsipper,(f.nt.6) ødeleggelse av naturen med statens støtte, om varsling, byråkratisk maktmisbruk, undertrykking, frykt, trusler, religiøs trakassering/ indoktrinering av barn kvinner og menn, i sekter og religiøse miljø.

Er våre kunstnere bevisste, filosofiske og politiske kunnskapsmennesker? Hva lærer kunstnerne oss?

Fotnoter:

1 S. Sara Monoson; «Platos democratic entanglement» (2000)

2 Hippias viste 24 år senere perserne Marathonstranden som et kunstig sted for ilandsetting av menn og infanteri. «Slaget ved Marathon», 490 f.kr..

3 «Verden er min forestilling», er første setning i Arthur Schopenhauers «Verden som vilje og forestilling».

4 Se; Ryan K. Balot, «Greed and Injustice in Classical Athens (2001)

5 Michel Foucault; «Fearless Speech» (2001) 6 Se blogginnlegg «Tyranner i demokratiet».

6. Se «Tyranner i demoratiet», blogg.